Utfordring: bussen som møtested!

Noen finner hverandre på nettet. Noen finner hverandre på byen. Noen finner hverandre gjennom venner. Noen finner hverandre på jobb. Noen finner hverandre på vei til jobb…

Jeg legger som regel ikke engang merke til mine medpassasjerer om morgenen, jeg pleier å lukke øynene og late som jeg fortsatt sover.  Ja altså, noen ganger trenger jeg ikke å late som.

Men denne ene fyren, han la jeg altså merke til. Etter en stund var vi på øyekontaktstadiet – og jeg antok at han i hvert fall kjente meg igjen og ville ha vært i stand til å utpeke meg som medpassasjer i en oppstilling av tilfeldige, morgentrøtte mennesker.

Deretter utviklet relasjonen seg i rasende tempo – først gjorde vi et lite hodenikk da vi så hverandre og etter ytterligere noen bussturer var vi på ”hei”. Stor fremgang!

Det var selvfølgelig litt dumt at jeg gikk på bussen noen holdeplasser før ham, for da kunne jeg jo ikke tilfeldigvis sette meg ned akkurat der han satt (hvis det mirakuløst skulle være noen ledig plass akkurat der). Så etter en stund satt jeg meg der to dobbeltseter står mot hverandre og så til min glede at alle andre plasser fylte seg opp. Når han da dukket opp noen holdeplasser senere, ville det jo være unaturlig å gå forbi meg og velge en ståplass lenger bak i bussen?

Bussen stopper, kjekkasen stiger på, kjekkasen setter seg ned. Ikke ved siden av meg, men rett ovenfor, ansiktet vendt mot mitt. Det vanlige hodenikket utføres fra begge parter. Jeg prøver meg med et smil, han blar opp Dagens Næringsliv. Ooops, klein alarm! Best å plugge inn iPoden og skru musikken høyt for å vise at jeg absolutt ikke hadde noen som helst intensjon om å få i gang en samtale!

Når vi nærmer oss holdeplassen han skal av på skrur jeg musikken helt tilfeldig ned og holder øyekontakten idet han reiser seg. Det er da jeg krones med gevinst: ”Ja, altså… Ha det, da!” sier han med et smil og forsvinner.

Nå må det sterkere midler til – her er det jo helt klart noe å bygge videre på – men i hvilken form? Siden jeg ikke vet noe om han annet enn at han tar denne bussen om morgenen, følger skikk og bruk for hilsing på offentlig transportmiddel og leser aviser, innser jeg at det kan bli vanskelig og pinlig å få i gang en skikkelig samtale. Jeg gjør en beslutning. Jeg kan jo skrive noe til han, det er jo mye lettere!

Men hva? Jeg kommer ikke på noe annet enn min egen hotmailadresse. Så smart jeg er! Hvis han får den, kan vi jo kommunisere på tomannshånd og kanskje få sagt noe mer enn ”nikk” og ”ha det”?!

Jeg finner frem en lapp og skriver min relativt anonyme e-post adresse ned. Pakker den ned i lommeboka og utfordrer meg selv til å gi ham den neste gang han entrer bussen.

Nå hadde det seg slik at den neste gangen jeg tok bussen var den stappfull, bortsett fra en ledig plass helt foran, rett bak bussjåføren. Urutinert som jeg var, tok jeg den. Da han så kom på noen holdeplasser senere med en lang kø av andre reisende etter seg, føltes det som en absurd tanke å skulle stoppe han i forbindelse med påstigning. Nei, jeg måtte vente! Vente til det rette øyeblikket, rett før han skulle av. Resten av bussturen svevde jeg i en tilstand av nestentissepåseg kombinert med nestenbesvimepåseg.

Da vi nærmet oss hans holdeplass, gravde jeg frem lappen med klamme fingre, reiste meg fra setet og presset meg frem gjennom den fulle midtgangen. De som ble dyttet og dumpet unna så spørrende på meg – ville det ikke være enklere for meg å benytte utgangen foran i bussen? Det tok tid å komme frem til kjekkasen, men jeg rakk det akkurat idet bussen stoppet og dørene åpnet seg.

”Hei, jeg må bare gi deg denne – ellers angrer jeg!”. Følelsen av å dø av forlegenhet.  Se ned. Vente på en reaksjon. Se opp igjen på et forvirret ansikt som sier ”Eh, jeg må av, jeg. Eh. Snakkes?” Se han forsvinne ut døra. Registrere humring fra de andre passasjerene og litt hvisking om min plutselige rødblussende hudfarge. Jeg setter meg rett ned på gulvet i sjokk over hva jeg akkurat har gjort. Deretter husker jeg ingenting før jeg befinner meg vel installert på jobb, foran PC-en.

Jeg logger på maskinen. Åpner den private mailen. ”Du har 1 ny melding!” Skjelve, skjelve… Klikk, les melding.

Det var fra han! Han skrev en svært hyggelig e-post om at det ikke var hver dag han fikk håndskrevne lapper fra søte damer (aaaaaw han kalte meg søt!), ”it made his day!” og hvem i alle dager var jeg? Jeg må ha laget litt leven, for kollegaen min kom og lurte på hva som foregikk. Fnisende fortalte jeg henne hva jeg hadde gjort. Hun syntes jeg var ”helt sprø”, men applauderte likevel. Så spurte hun det dumme, teite, mest fornuftige spørsmålet jeg skulle hatt et svar på for lenge siden. ”Men… er han singel, da?”

Faen. Når du er inne på ”nettdating” så er det lett å få den yrkesskaden å tro at alle andre også er single. Jeg fikk spørre da.

Dessverre (for meg) var han ikke singel. Han var samboer og det var nok ingen god idé å møtes. Hurra for han!! Jeg var et kort øyeblikk fristet til å si at jeg var en privatdetektiv innleid av kjæresten hans – og gratulerer – han hadde akkurat bestått partesten! Men ettersom det var åpenlyst at den bløffen straks ville avsløres, valgte jeg å svare at det gjorde hele seansen litt flau, og ba om at han, dersom vi noensinne skulle møtes på bussen igjen, kunne late som det aldri hadde skjedd – og heller prate om helt hverdagslige ting. Krig og fred og politikk og sånt. Hva han tenkte om meg kan jeg bare spekulere i, men han forsikret meg om at det bare var hyggelig og ingenting å være flau over. Ingenting å være flau over, min rumpe!

Selvfølgelig strakk jeg meg langt for å unngå at jeg noensinne havnet på den samme bussen igjen.

Livets tilfeldigheter ville imidlertid ha det til at vi snart skulle ses igjen. Først i nærbutikken! Halloooo, hva er oddsen? Jeg hadde handlet mat der i årevis uten noen gang å se han. Jeg gjorde mitt beste for at han ikke skulle se meg heller og forsvant ut derfra med gudvethva liggende igjen i handlekurven.

Som om det ikke var nok, så jeg ham igjen noen uker senere på treningsstudioet – der jeg heller aldri hadde sett ham tidligere… Denne gangen fikk han øye på meg, og med et lattermildt uttrykk nærmet han seg med faste skritt…

Du vet den følelsen du har når du bare ønsker at gulvet skal sluke deg?
Vel uansett hvor sterkt du ønsker det, så skjer det ikke (herved bevist).

Han smilte bredt og sa: ”Hei! Jeg ville bare høre om du var interessert i å snakke litt om krig og fred og politikk og sånt…?”

Om jeg hadde vært litt betatt av ham tidligere, så scoret han ikke noe dårligere på å møte meg på den måten! En mann med både ytre og indre kvaliteter! Den korte samtalen som fulgte tok brodden av min flauhet for godt. Det var selvfølgelig også svært nyttig å høre at han ikke lenger tok den samme bussen, fordi han hadde skiftet jobbsted.

Siden det er et begrenset antall bussavganger jeg kan variere mellom for å nå jobben i tide, er det også begrenset hvor mange ganger jeg kan gjøre et slikt stunt…

Men det at jeg faktisk turte å gjøre det! Det er en hårfin balanse mellom pinlig øyeblikk og stolt øyeblikk. Takket være den utvalgtes personlighet, havnet vekten på riktig side denne gangen, slik at jeg i stedet for å lukke meg inne i en hule resten av livet, kan gå ut i verden med hevet hode og teste ut de andre utfordringene og tipsene jeg får.

Og for de av dere som også fortsatt leter etter en match, er dette stuntet vel verdt et forsøk! Et lite tips er da å stille det åpenbare spørsmålet om vedkommende også er singel så tidlig som mulig. Så unngår man de som eventuelt kunne synes det var spennende med en liten bussflørt på si, uten å nevne noe om sine bedre halvdeler. Min tro på edle menn er fortsatt intakt.

Bring it on!

Reklamer

Om Marianne Wahl-Larsen

Mine overskrifter på faglig kompetanse er veiledning, opplæring/undervisning, språkarbeid og utvikling av gode arbeidsprosesser.
Dette innlegget ble publisert i Følg min kamp. Bokmerk permalenken.

10 svar til Utfordring: bussen som møtested!

  1. MT sier:

    Fantastisk historie! At den i tillegg er sann gjør den enda bedre. 🙂
    Gleder meg til flere historier!

  2. John Erik Torsteinsen sier:

    Hvordan oberbringer man et formelt utfordrings tips??

  3. MG sier:

    Fantastisk morsom historie;-) Du bidrar til at andre også kan tørre å ta steget ett hakk lengre enn bare å drømme….;) Keep up the good spirit!

  4. Rick sier:

    jeg sjekket opp en dame på t-banen en gang. Jeg sa rett og slett at hun så veldig godt ut og at jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med henne. Hun ringte meg flere måneder etterpå, men jeg var allerede opptatt da. Gjett med hvem….Too late! P.S Takk for sist 😉

    • Jeg Og sier:

      Takk for sist! Haha, så tøft 🙂 Bra at hun var for treig, da!!! Men du gjorde nok uansett dagen hennes. Hurra for å sprite opp kollektiv-Norge 😉

  5. Linn Celine sier:

    Så utrolig tøff du er. 😉 You go girl!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s