Menn som spiser deg til frokost!

At dating ikke er for pyser, vet alle som har vært single en stund. Enslige menn og kvinner blir stadig utsatt for prøvelser i jakten på kjærligheten. Men det å bli utsatt for kannibaler, det er ikke akkurat hverdagskost!

La oss gå noen år tilbake, til en bursdag og et cocktailparty. Vi var mange Carries, Samanthas, Charlottes og Mirandas  (riktig: tema var Sex and the City) – som etter et fantastisk vorspiel bega oss ut på byen. Mine venner og familiemedlemmer var fast bestemt på å hjelpe meg ut av singeltilværelsen og vi øvde på pickup lines, som f.eks. ”Hei, jeg heter Marianne! Hvordan liker du meg så langt?”

Pga min historie (les: erfaring med menn fra andre kulturer), var det opplest og vedtatt at jeg nå skulle kobles med en “Mikkel fra Nordstrand”. Det var liksom betegnelsen på en fornuftig match. En med lik referanseramme, røtter i landet, blablabla. Så da vi ankom byen og det utvalgte utestedet, hadde jeg en hel hær av jenter som skannet utvalget for meg. Hva med han der? Eller han der?

Og hva gjorde jeg? Jeg skannet menneskemengden jeg også. WOOOOW, two o clock position! Der sto en åpenbaring av en mann. Så langt unna en Mikkel fra Nordstrand som du kan komme. Det var magnetisk, jeg kunne ikke hjelpe for det. Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg oppdaget snart at jeg hadde banet meg vei gjennom menneskemengden (som Moses delte havet), og sto foran han og spurte helt oppriktig, alle sjekkereplikker lagt til side: “Er du min nye bestevenn?”. Jeg tror han svarte “Sorry, what?”, for jeg husker at jeg gjentok på engelsk: “Are you my new best friend?” Åpenbaringen smilte, nikket med en ettertenksom mine og svarte: “Yes. I believe I am!”. Lykken var komplett. Ett sekund eller to.

Så kom påpasserne. Tørket siklet mitt. Dro meg i armen. Hvisket (les: ropte) i øret mitt: “NEEEEI! DÅÅÅÅRLIG DØMMEKRAFT!!! HAN FYREN DER SER UT SOM HAN VIL SPISE DEG TIL FROKOST!!!!” De hadde funnet en Mikkel fra Nordstrand i en annen avdeling og anmodet høflig, men bestemt at vi alle beveget oss dithen i rasende tempo. Jeg husker jeg stotret frem noe om at jeg gjerne skulle ha pratet litt mer, idet jeg ble trukket etter tungen vekk fra Mr Wrong. Resten av kvelden gikk med til en motvillig og stotrende samtale med en eller annen enda mer motvillig kandidat til Mikkel fra Nordstrand-rollen. Takk og pris for oppfinnelsen av pølsetrikset, for det var helt nødvendig å forlate den kleine situasjonen og få litt frisk luft.

Jeg sto utenfor kun et par sekunder før jeg i venstre øyekrok så åpenbaringen åpenbare seg. Måtte handle raskt. Snakket enda raskere.“Sorry-but-you-know-my-friends-keep-telling-me-you-would-have-me-for-breakfast-so…
…cant-talk-now-cant-be-caught-talking-to-you…
…but-if-you-want-to-talk-some-other-time…heres-my-number. Later-alligator”. Puh. Budskap overlevert. Løp inn igjen. Prøvde å se litt mett ut. Alt jeg vet om resten av kvelden er at den ikke varte så mye lenger. Taxiregningen viste at jeg kom hjem ca kl 03.00.

Da jeg våknet, tenkte jeg på Åpenbaringen. Hvem ville vel ikke tenkt på det, hvis de så en Åpenbaring? Jeg var fyllesjuk og hadde fylleangst. Litt flau over at jeg gikk rett i fella foran alles åsyn. Dratt mot kannibalen som en bie mot honning. Klokka ble 14 før jeg klarte å dra meg de 5 meterne fra senga til sofaen. Fosterstilling. TV, teppe, PepsiMax. Beep. Melding inn. MELDING INN! FRA ÅPENBARINGEN! Hvor han på galant vis gjorde oppmerksom på at han nå hadde spist frokost. Bacon and eggs. Det var det han pleide å spise til frokost, i motsetning til hva mine påpassere fra kvelden før måtte tro. Og hvis hodet mitt begynte å klarne…. Hva med en kopp te?

SOM JEG FRYDET MEG! Meldingen ble sporenstreks videresendt til bl.a. min skeptiske søster. SE DET! En skikkelig fyr, var det. Slett ingen “eat you for breakfast kind of guy!”

Etter hvert har Åpenbaringen også blitt kjent med flere av mine venner / familiemedlemmer, inkludert de som var en smule skeptiske fra starten av. Å ja, jeg lo godt da jeg kunne vise dem at han og hans venner faktisk var høflige, vennlige gentlemen – som IKKE spiste meg til frokost. I årevis nå har jeg triumferende fortalt om vårt vennskap og mangel på usivilisert oppførsel. Så var min dømmekraft altså ikke så dårlig likevel??

Så var det jo bare som f…. da!! At da søsteren min skulle være med og treffe ham en kveld, så hadde han med seg en venn som ingen av oss har møtt før. Som faktisk har kannibalisme i slektstreet. Som uten å vite vår historie, forteller åpent om hvordan hans forfedre drepte, kokte og spiste presten som kom for å forkynne sitt budskap. Hvordan han faktisk er i fjern slekt med Åpenbaringen. Slik at altså Åpenbaringen også har den her kannibalismen i genene. Og det er da søsteren min legger to og to sammen. Vi sitter nå der alle fire og lar historien om den stakkars presten synke inn (ja, du kan si at vi fordøyer historien på en måte).

“Er du sikker på den meldingen du fikk dagen etter at du møtte ham?” spør hun. “Er du helt sikker på at han hadde hatt Bacon and Eggs” til frokost?

…?

“Det kunne ikke være at han sa… BAKER and Eggs?”

Haha. Magic moment. Akkurat i det øyeblikket skjønte jeg noe viktig. OK, så er jeg er singel. OK, så savner jeg noen å komme hjem til. Men fy f**n, det fins verre skjebner enn å bli avvist (eller avspist om du vil). Denne historien forteller oss egentlig bare én ting: Vi skal prise oss veldig, veldig lykkelige når vi får beskjed fra mannen vi sikler etter, at vi dessverre ikke er en jente helt etter hans smak.

 

 

Reklamer
Publisert i Følg min kamp | Merket med , , | 1 kommentar

Jeg holder pusten

– Men, er han bra nok for deg?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Er han bra nok for meg?

Hva vil det si å være bra nok? For meg?

Hvis han ikke er bra nok for meg, hvem skulle han da være bra nok for?

Vet du hva jeg gjør når jeg virkelig skal stålsette meg for noe?

Jeg trekker pusten. Skikkelig dypt. Prøv det.

Prøvde du? Stoppet du der? Eller pustet du dypt og sakte ut igjen også.

Jeg driver ikke med sånt.

Jeg stålsetter meg. Og stopper der.

Er han bra nok for meg?

Jeg trekker pusten dypt.

Jeg leter etter et svar.

Jeg leter etter hvem jeg er.

Og hvor jeg er.

Jeg holder pusten.

Tenk om han ikke er bra nok for meg, da.

Han er jo sikkert ikke bra nok for meg.

Siden de spør.

Når jeg før eller senere puster ut,

Så får jeg si det til han.

Så kan jeg breie meg skikkelig

På den dronningtronen igjen.

Alene på toppen.

Best.

Publisert i Følg min kamp, Sitater, sanger, dikt | Merket med | Legg igjen en kommentar

Gis bort gratis ved henting!

Oj, så fort sommerferien var over. Nå er det snart 4 uker siden jeg logget av på jobben og la ut på sommereventyret 2012. Alle muligheter lå åpne – SOMMEREN VAR HER! Nåja, sommeren var ikke akkurat her, men sommeren ventet i Kroatia.

”Har du forsøkt å flørte med gutta hjemme uten hell, kan det være lurt å skifte litt beite. Dermed er sommeren perfekt for flørting!” Og visste du at ”Mange forelsker seg om sommeren?”

Kult. Flørting. ”Å flørte handler om selvsikkerhet, ikke om dyp utringning og dirty dancing.” Det mangler ikke på pep-talk fra ulike nettartikler. Denne likte jeg aller best, med tanke på min rosa solhatt og frottéshorts: ”Husk også komfortable klær, det gir deg ekstra selvtillit!”

Ikke rart jeg rula på beachen i Kroatia! Men nå? Hva sitter jeg igjen med? Blærekatarr! Det viser seg at jeg burde ha viet mer oppmerksomhet til rådene om å ikke gå (les: kjøre vannscooter) med konstant vått badetøy, enn hvordan å sikre meg en sommerflørt. Nuvel.

Ferien er over. Hverdagen har ankommet. Og selv for en som virkelig liker jobben sin, er det brutalt å vende tilbake til hverdagen. Når det regner. Og regner. De fleste andre er på ferie. Det er ingen frokostbuffe å våkne opp til. Det er uakseptabelt å drikke hvitvin til lunsj. Og verst av alt; det er ikke engang lov å kjøre vannscooter på fritiden! En jeg kjenner har i sommer lest boken ”Sommeren uten menn”. Hun måtte innrømme at hun fant den litt kjedelig. Dah!

Hjelpe og trøste – what to do? Så deilig det var å være på ferie og ikke trenge å ta ansvar for å sysselsette meg selv hele tiden. Tilbudene florerte, oppvartningen var suveren, kontakten med andre mennesker kom helt gratis – de VAR bare der!

Og nå? Nå er det tilbake til å drive dette enkeltkvinnesforetaket på egen hånd. Underholde meg selv. Så – jeg har kjøpt meg en gitar. Har brukt noen kvelder denne uka til å lære meg et par sanger – og ja, jeg koser meg med det. Det er faktisk utrolig kult å lære noe nytt. Men det blir ennå morsommere når jeg kan dele det med noen. Jeg har tatt opp mitt glansnummer (What shall we do with the drunken sailor) – og sendt det av gårde til venner og familie. HØR PÅ MEG, DA!!! (Forresten har jeg et par forslag til hva jeg kunne ha gjort med en drunken sailor, men den teksten er unntatt offentligheten.) Så får jeg kanskje en melding tilbake fra feriefolket. ”Haha, så kult!”. Jepp. Det er kult. Det svinger nå på Fiskevollen. Men bare så lenge jeg holder klimpringen gående. Så blir det stille.

Som en god venn av meg så fint uttrykte det tidligere i dag: ”Jeg har skjønt at det er viktig for jenter å ha noe å se frem til!”. OM DET ER! Og hva har jeg nå å se frem til? Jeg tror ikke jeg opplevde en Blåmandag – jeg tror jeg har en BLÅUKE! Jeg klarer liksom ikke å oppdrive noe jeg gleder meg til. Jeg er lei av å ta en masse initiativ, jeg vil ha mer oppvartning, mer frokostbuffe, mer selskap (om det så er 80-år gamle taffelmusikere).

Det er i dag 150 dager siden jeg opprettet bloggen. 150 dager. Det har vært MANGE bra dager, jeg har hatt det MYE gøy og jeg har blitt kjent med FLERE bra folk.

Men jeg sitter nå her, da. Og alt jeg har å se frem til i morgen tidlig, er knekkebrød til frokost. Og hvis jeg skal ha det gøy i helgen, så burde jeg virkelig begynne å planlegge noe nå! Stønn, bare tanken. Finne på noe gøy. Tilbake til begynnelsen. ”Du må være ÅPEN!” OK, ok, ok. Ikke gi opp nå. ÅPNE MEG ENDA MER! Dette skal gå bra! Jeg skal IKKE være singel til jul. Det er 157 dager til julaften. Ok, ok, ok. Så jeg har ikke mer tid på meg enn den tiden det har gått siden jeg startet bloggen, hvis jeg skal unngå en BLÅJUL også.

If you open your mind too much, your brain will fall out. ”– Tim Minchin

Vet du – kanskje det er akkurat det jeg trenger. At hjernen faller ut litt. For nå må jeg si at det meste er prøvd. Men kreativiteten lenge leve – det er ALLTID et eller annet jeg ikke har prøvd ennå. Hvis jeg bare var rik…

Vent nå litt! Hva sa jeg nå? Hvis jeg bare var rik…?

Før jeg innser hva som skjer, fylles jeg av håp igjen! Hva er det kjærlighetsekspert Jennifer Lopez synger om igjen? ”Love don´t cost a thing!” DER HAR VI DET! Kjærligheten må være GRATIS. Det gjør vondt i lillehjernen, en eller annen idé er på trappene, et eller annet begynner å ÅPENbare seg.

NÅ VET JEG! Superentusiastisk roper jeg det ut til min unge, søte kollega (som for øvrig i februar var singel og klar som et egg for å jakte med meg, helt til hun bare noen uker senere kom på jobb med DET BREDE GLISET over ansiktet, et glis som har vært der siden, makan!) – altså jeg roper det ut, min geniale idé:

JEG LEGGER MEG UT PÅ FINN.no!!! SELVFØLGELIG! Jeg lager en super annonse under ”Gis bort gratis ved henting!”. Jeg kjenner nedoverleppa på magisk vis forvandles til oppoverleppe og fortsetter: ”Mine lonely days er snart over – halloooo – det MÅ JO være noen som er interessert i et sånt gratistilbud???”

Gleden er kortvarig idet min søte kollega ser på meg, trekker litt på det og sier;

”Tjaaaa – du vet at du må konkurrere med noen VELDIG søte kattunger?”

Publisert i Følg min kamp | 2 kommentarer

Utfordring: bussen som møtested!

Noen finner hverandre på nettet. Noen finner hverandre på byen. Noen finner hverandre gjennom venner. Noen finner hverandre på jobb. Noen finner hverandre på vei til jobb…

Jeg legger som regel ikke engang merke til mine medpassasjerer om morgenen, jeg pleier å lukke øynene og late som jeg fortsatt sover.  Ja altså, noen ganger trenger jeg ikke å late som.

Men denne ene fyren, han la jeg altså merke til. Etter en stund var vi på øyekontaktstadiet – og jeg antok at han i hvert fall kjente meg igjen og ville ha vært i stand til å utpeke meg som medpassasjer i en oppstilling av tilfeldige, morgentrøtte mennesker.

Deretter utviklet relasjonen seg i rasende tempo – først gjorde vi et lite hodenikk da vi så hverandre og etter ytterligere noen bussturer var vi på ”hei”. Stor fremgang!

Det var selvfølgelig litt dumt at jeg gikk på bussen noen holdeplasser før ham, for da kunne jeg jo ikke tilfeldigvis sette meg ned akkurat der han satt (hvis det mirakuløst skulle være noen ledig plass akkurat der). Så etter en stund satt jeg meg der to dobbeltseter står mot hverandre og så til min glede at alle andre plasser fylte seg opp. Når han da dukket opp noen holdeplasser senere, ville det jo være unaturlig å gå forbi meg og velge en ståplass lenger bak i bussen?

Bussen stopper, kjekkasen stiger på, kjekkasen setter seg ned. Ikke ved siden av meg, men rett ovenfor, ansiktet vendt mot mitt. Det vanlige hodenikket utføres fra begge parter. Jeg prøver meg med et smil, han blar opp Dagens Næringsliv. Ooops, klein alarm! Best å plugge inn iPoden og skru musikken høyt for å vise at jeg absolutt ikke hadde noen som helst intensjon om å få i gang en samtale!

Når vi nærmer oss holdeplassen han skal av på skrur jeg musikken helt tilfeldig ned og holder øyekontakten idet han reiser seg. Det er da jeg krones med gevinst: ”Ja, altså… Ha det, da!” sier han med et smil og forsvinner.

Nå må det sterkere midler til – her er det jo helt klart noe å bygge videre på – men i hvilken form? Siden jeg ikke vet noe om han annet enn at han tar denne bussen om morgenen, følger skikk og bruk for hilsing på offentlig transportmiddel og leser aviser, innser jeg at det kan bli vanskelig og pinlig å få i gang en skikkelig samtale. Jeg gjør en beslutning. Jeg kan jo skrive noe til han, det er jo mye lettere!

Men hva? Jeg kommer ikke på noe annet enn min egen hotmailadresse. Så smart jeg er! Hvis han får den, kan vi jo kommunisere på tomannshånd og kanskje få sagt noe mer enn ”nikk” og ”ha det”?!

Jeg finner frem en lapp og skriver min relativt anonyme e-post adresse ned. Pakker den ned i lommeboka og utfordrer meg selv til å gi ham den neste gang han entrer bussen.

Nå hadde det seg slik at den neste gangen jeg tok bussen var den stappfull, bortsett fra en ledig plass helt foran, rett bak bussjåføren. Urutinert som jeg var, tok jeg den. Da han så kom på noen holdeplasser senere med en lang kø av andre reisende etter seg, føltes det som en absurd tanke å skulle stoppe han i forbindelse med påstigning. Nei, jeg måtte vente! Vente til det rette øyeblikket, rett før han skulle av. Resten av bussturen svevde jeg i en tilstand av nestentissepåseg kombinert med nestenbesvimepåseg.

Da vi nærmet oss hans holdeplass, gravde jeg frem lappen med klamme fingre, reiste meg fra setet og presset meg frem gjennom den fulle midtgangen. De som ble dyttet og dumpet unna så spørrende på meg – ville det ikke være enklere for meg å benytte utgangen foran i bussen? Det tok tid å komme frem til kjekkasen, men jeg rakk det akkurat idet bussen stoppet og dørene åpnet seg.

”Hei, jeg må bare gi deg denne – ellers angrer jeg!”. Følelsen av å dø av forlegenhet.  Se ned. Vente på en reaksjon. Se opp igjen på et forvirret ansikt som sier ”Eh, jeg må av, jeg. Eh. Snakkes?” Se han forsvinne ut døra. Registrere humring fra de andre passasjerene og litt hvisking om min plutselige rødblussende hudfarge. Jeg setter meg rett ned på gulvet i sjokk over hva jeg akkurat har gjort. Deretter husker jeg ingenting før jeg befinner meg vel installert på jobb, foran PC-en.

Jeg logger på maskinen. Åpner den private mailen. ”Du har 1 ny melding!” Skjelve, skjelve… Klikk, les melding.

Det var fra han! Han skrev en svært hyggelig e-post om at det ikke var hver dag han fikk håndskrevne lapper fra søte damer (aaaaaw han kalte meg søt!), ”it made his day!” og hvem i alle dager var jeg? Jeg må ha laget litt leven, for kollegaen min kom og lurte på hva som foregikk. Fnisende fortalte jeg henne hva jeg hadde gjort. Hun syntes jeg var ”helt sprø”, men applauderte likevel. Så spurte hun det dumme, teite, mest fornuftige spørsmålet jeg skulle hatt et svar på for lenge siden. ”Men… er han singel, da?”

Faen. Når du er inne på ”nettdating” så er det lett å få den yrkesskaden å tro at alle andre også er single. Jeg fikk spørre da.

Dessverre (for meg) var han ikke singel. Han var samboer og det var nok ingen god idé å møtes. Hurra for han!! Jeg var et kort øyeblikk fristet til å si at jeg var en privatdetektiv innleid av kjæresten hans – og gratulerer – han hadde akkurat bestått partesten! Men ettersom det var åpenlyst at den bløffen straks ville avsløres, valgte jeg å svare at det gjorde hele seansen litt flau, og ba om at han, dersom vi noensinne skulle møtes på bussen igjen, kunne late som det aldri hadde skjedd – og heller prate om helt hverdagslige ting. Krig og fred og politikk og sånt. Hva han tenkte om meg kan jeg bare spekulere i, men han forsikret meg om at det bare var hyggelig og ingenting å være flau over. Ingenting å være flau over, min rumpe!

Selvfølgelig strakk jeg meg langt for å unngå at jeg noensinne havnet på den samme bussen igjen.

Livets tilfeldigheter ville imidlertid ha det til at vi snart skulle ses igjen. Først i nærbutikken! Halloooo, hva er oddsen? Jeg hadde handlet mat der i årevis uten noen gang å se han. Jeg gjorde mitt beste for at han ikke skulle se meg heller og forsvant ut derfra med gudvethva liggende igjen i handlekurven.

Som om det ikke var nok, så jeg ham igjen noen uker senere på treningsstudioet – der jeg heller aldri hadde sett ham tidligere… Denne gangen fikk han øye på meg, og med et lattermildt uttrykk nærmet han seg med faste skritt…

Du vet den følelsen du har når du bare ønsker at gulvet skal sluke deg?
Vel uansett hvor sterkt du ønsker det, så skjer det ikke (herved bevist).

Han smilte bredt og sa: ”Hei! Jeg ville bare høre om du var interessert i å snakke litt om krig og fred og politikk og sånt…?”

Om jeg hadde vært litt betatt av ham tidligere, så scoret han ikke noe dårligere på å møte meg på den måten! En mann med både ytre og indre kvaliteter! Den korte samtalen som fulgte tok brodden av min flauhet for godt. Det var selvfølgelig også svært nyttig å høre at han ikke lenger tok den samme bussen, fordi han hadde skiftet jobbsted.

Siden det er et begrenset antall bussavganger jeg kan variere mellom for å nå jobben i tide, er det også begrenset hvor mange ganger jeg kan gjøre et slikt stunt…

Men det at jeg faktisk turte å gjøre det! Det er en hårfin balanse mellom pinlig øyeblikk og stolt øyeblikk. Takket være den utvalgtes personlighet, havnet vekten på riktig side denne gangen, slik at jeg i stedet for å lukke meg inne i en hule resten av livet, kan gå ut i verden med hevet hode og teste ut de andre utfordringene og tipsene jeg får.

Og for de av dere som også fortsatt leter etter en match, er dette stuntet vel verdt et forsøk! Et lite tips er da å stille det åpenbare spørsmålet om vedkommende også er singel så tidlig som mulig. Så unngår man de som eventuelt kunne synes det var spennende med en liten bussflørt på si, uten å nevne noe om sine bedre halvdeler. Min tro på edle menn er fortsatt intakt.

Bring it on!

Publisert i Følg min kamp | 10 kommentarer